Eskaleringen av den mange tiår lange prosessen med å utslette palestinske liv og levemåter i alle sine former, inkludert kunst, har gjort spørsmålet om hvordan man kan engasjere seg kunstnerisk, til et eksistensielt spørsmål. I tillegg til dette har jeg stått i en tyngre, tilbakevendende indre strid: Hva betyr det for meg å bidra til denne utgaven av Bergen Assembly som convener, et arbeid jeg har vært opptatt med de siste par årene, når det israelske militæret har angrepet og drept kunstnere, ødelagt hundrevis av kunst- og kulturarenaer, og begravd titusenvis av kunstverk under sammenraste bygninger i Palestina? Et svar på dette er umulig å komme frem til samtidig som man fremdeles sorterer det resulterende åndelige vrakgodset.

Det som imidlertid blir tydelig, er et behov for å åpne seg for muligheten til å lære i samspill med det som har blitt underkuet, det vi ikke kan fatte, i stedet for å bli lammet av handlingene til de som har kontroll – de som er i stand til å påføre død og ødeleggelse, og som faktisk gjør det. Det gjør i det minste at vi ikke risikerer å tilrettelegge videre for volden som koloniherrene og de mektige står bak. Vi kan nekte at de får det siste ordet, at deres likegyldighet til folks lidelse skal få overtaket. Men vi skal heller ikke søke å gjenskape deres makt som en måte å unngå å føle oss beseiret på: Makt blir ikke mer rettferdig bare fordi den skifter hender.

Utforskning av metoder for å lære med dukker opp igjen i denne utgaven av Bergen Assembly som en måte å gi avkall på et hierarki på – et hierarki som er essensielt for makt, dominans og ødeleggelse. Vi har funnet fram til ideen om å lære med for å hjelpe oss med å forestille oss andre veier og muligheter, sammen med den tilbakevendende spenningen mellom nærvær og fravær, skapelse og ødeleggelse, og usynlige former for strukturell vold og dype smerter.

Å lære med og lære gjennom handler om å ha kunnskap som en situert praksis – som en del av stadig skiftende omgivelser, uten å kreve fasthet og endelighet for at den skal eksistere – og å tillate at sårbarhet og usikkerhet er en del av prosessen. En slik kunnskapspraksis omfavner ideer som ikke søker å være ekskluderende for å kunne settes ut i livet. Dette er ofte ideer eller elementer som har blitt utelatt fra registeret over dominerende hegemonisk kunnskap som ble identifisert som vitenskapelig og objektiv ved starten av modernismen(???), og som forankrer subjekt-objekt-forholdets hierarki som grunnlaget for enhver læringsprosess.

Kunnskaper i flyt og i relasjon, komplekse og ufullendte: Det er dette Aimé Césaire kalte poetisk kunnskap. Vitenskapelig kunnskap, ifølge Césaire, mislykkes ofte i å forstå komplekse relasjoner til andre i den kollektive sammenhengen. Vitenskapelig kunnskap søker også å isolere fenomener, og mislykkes dermed i å forstå de sosiale og romlige relasjonene og kollektiviteten som disse fenomenene eksisterer i.1 Samtidig, heller enn å tenke på poetisk kunnskap her som en kritikk av vitenskapelig eller institusjonell kunnskap, bruker vi den for å spore og erkjenne de kritiske virkningene av sistnevnte. Poetisk kunnskap kan oppfattes som et rom der vi opplever atskilte enheter som en fortsettelse av hverandre; som en helhet, snarere enn at vi setter dem opp mot hverandre.

I et NRK-sendt intervju fra 1970 tegner en kunstner fra det avantgardistiske kunstnerfellesskapet Gruppe 66 en sirkel, og parallelt med den, en linje. Mellom sirkelen og linjen finnes det et rom som opprettholder eksistensen av de to formene ved siden av hverandre, og innbefatter alle mulige og umulige forbindelser og baner som kan oppstå mellom de to. Med andre ord oppstår det her et dialogisk rom som vi kan eksistere med, samtale med, lære med, vite med, fabulere med og skape med – samtidig som vi kan observere hvordan sirkelen og linjen strekker seg ved siden av hverandre og ikke mot hverandre. Et naboskap begynner å materialisere seg mellom dem.

Noen verk og former for engasjement som introduseres i denne utgaven av Bergen Assembly, reflekterer over sirkelen, som kanskje krever å øke sitt omfang ved å utslette sitt opprinnelige selv. Ved siden av har vi linjen, med sin evne til å bli lenger og til å strekke seg i ulike retninger, noe som hjelper oss å forestille oss et stadig voksende fellesskap eller slektskap i bevegelse. Dette er en slags naboskapshandling, eller Mujawara – et konsept som ble lansert av Munir Fasheh, der en etos av gjensidig omsorg kan igangsettes. Ny eller gammel, menneskelig eller mer-enn-menneskelig – som «naboer» har de en likeverdig posisjon i forhold til hverandre. Dermed hører vi nå Imruʾ al-Qais, som i sitt Diwan fra 500-tallet resiterer: «Å nabo, vi er fremmede her, og enhver fremmed for en fremmed er en relasjon».

En naboskapshandling skaper forpliktelse gjennom tilknytning til det vi er nær. Det skjer ikke bare som en følge av tilstedeværelse i nærheten av, men ved gjensidighet, fellesskap og solidarisk støtte. En slik forpliktelse kan oppstå i ytterkantene: ved en terskel, en strandlinje, en overflate – alt som knytter et innenfor til et utenfor. Denne formen for forpliktelse manifesteres i polynesisk mytologi, der ulike samfunn plasserer menneskenes skapelse innenfor det mer-enn-menneskelige, i havskapninger som behandles som menneskenes forfedre. Fra dette springer det ut en forståelse av menneskelig kultur som en del av den mer-enn-menneskelige naturen, der begge tar vare på hverandre som naboer, i stedet for å utøve kontroll. Dette åpner for opplevelser av gjensidighet, nærhet og omsorg, alt drevet av kjærlighet når den tar sosial form.

Vi tenker her på kjærlighet som en kraft som gjør det mulig å lære med, samtidig som den motvirker likegyldighet – både sosial og politisk – og dermed også urettferdighet. Som samfunnskraft fremstår kjærlighet som en forutsetning for handling og samhandling. I tillegg til å være en drivkraft i prosesser som de kunstneriske, kan kjærlighet hjelpe oss å forestille oss sosiale og politiske ikke-instrumentalistiske relasjoner av fellesskap og nærhet, samt å fortsette å være åpne når vi møter smerte som blir gjort mulig av likegyldighet.

Dette er denne likegyldigheten som gjør at mennesker som søker liv på tryggere steder – etter å ha blitt jaget bort av politiske kriger, økonomiske vanskeligheter, katastrofer forårsaket av klimaendringer – drukner i havet nesten hver dag (havet har nå også blitt et sted der folkemord skjer). Hvis de til slutt når land, gjør ekskluderende systemer at de overlevende – de som ikke har druknet – blir flyktninger, som i stedet drukner i institusjonell underkastelse, fremmedgjøring og sosial ekskludering.

Hvordan kan vi utfordre alt dette ved å lære med? For det første ønsker vi å åpne denne døren for å engasjere oss kunstnerisk, sosialt og politisk med alt som kan hjelpe oss med å strekke oss utover de nåværende strukturene som leder oss mot ødeleggelse. Resten er opp til deg.