​​​For Bergen Arkitekthøgskole (BAS) som utdanningsinstitusjon ligger prinsippet prinsippet om å lære med nær de hverdagslige aktivitetene ved skolen. Arkitektur er det fagfeltet som former pensum, men vi er like opptatt av hvordan læringsmetodene former fremtidens arkitekter: Hvordan skaper vi rom der kritisk tenkning – og kritisk handling – får blomstre? Med dette som utgangspunkt har vi utforsket ulike former for engasjement som svar på Bergen Assemblys invitasjon til å «oppløse monopolistisk ovenfra-og-ned-pedagogikk til fordel for en utdanning som er organisk formet gjennom multilaterale utvekslinger, gjensidighet og solidaritet». For BAS har det vært viktig å utvikle tilnærminger der politikken ikke dikteres av intensjoner, men springer ut av praksis – i situasjoner der å lære med åpner opp for en omfordeling av makt ved at potensiale blir til virkelighet. 

I lang tid har BAS vært oppmerksom på den iboende autoriteten til institusjonen, og har derfor alltid søkt å problematisere grensene mellom subjekt og objekt, lærer og student, tenkning og skapende praksis. For å kunne bringe denne grenseoverskridelsen inn i selve prosjektet og forme en utgave som rommer vår mangfoldighet, samtidig som den unngår begrensningene ved representasjon eller å tale på andres vegne, har alle lærere og studenter hatt mulighet til å gå i direkte dialog med våre med-convenere Ravi Agarwal og Adania Shibli. Når det gjelder de overordnede diskusjonene om temaer, formater og arenaer som begynte i juni 2023, dannet BAS en mindre gruppe bestående av rektor, to lærere og to studenter – Emma Nilsson, Cecilie Andersson, Tom Chamberlain, Adam Jaghouar og Rebecca Tesfa. Vi ønsket å legge til rette for at alle kunne oppleve eierskap til prosjektet ved å ta i bruk eksisterende formater ved BAS som Cross Courses, samtidig som vi tilpasset læreplanen gjennom BAS Trajectories-kursene som preger høstsemesteret 2025.

Vi tenker alternativt om institusjonens infrastruktur ved å forestille oss skolebygningen ved sjøkanten som en slags havn: et gjestfritt knutepunkt fullt av kunnskap og spørsmål. Havnen kan både være en støttestruktur og et tilfluktssted, der vi trygt kan tenke, skape og handle uten frykt for sårbarhet og grunnleggende usikkerhet. For BAS er havnen et helt konkret sted som gjør det fysisk mulig å samles, samtidig som den også er et symbol på løftene og ansvaret som ligger hos institusjonen. Denne forståelsen av havnen har formet måten vi har arbeidet med Bergen Assembly 2025 på.

Som sted fungerer havnen på tvers av elementer, skalaer og tilhørigheter, ikke som en enhet, men som et sett av relasjoner til det som er her, det som er nært, og horisontens avstand. Som idé ligger den til grunn for et forsøk på å holde fast ved noe både språklig og romlig. Vi har vært opptatt av å ivareta det som ord ikke kan uttrykke, og det som ikke kan leses, like mye som det som kan artikuleres. Kanskje ønsker vi å uttrykke en «motstand mot eksplisitt formulering»1], der det usagte gjøres konkret på måter som åpner for håndgripelig kunnskap om flere mulige realiteter.

Som grunnlag for denne tankegangen har vi tatt utgangspunkt i John Laws begrep om «ikke-sammenheng» (non coherence), slik han formulerte det om allegori. Dette har veiledet hvilke kunnskaper og engasjementsformer vi ønsker å ta i bruk: «I allegori trenger ikke de manifesterte realitetene nødvendigvis å passe sammen.»2] Law argumenterer for «kunsten å si eller representere ting indirekte». Dette innebærer at vi er i stand til å høre eller lese mellom linjene, samtidig som det åpner et rom for å ivareta det uleselige, usynlige eller ulogiske. Dette innebærer å åpne for usikkerhet, tvetydighet og tilfeldige møter som en motstand mot «kunnskapens diktaturer» [3] produsert av det «ukompliserte» eller forklarende. Det kaller på samtidighet og en form for poetisk kunnskap som ligger til grunn for store deler av vår tilnærming frem mot gjennomføringen av på tvers, med, nær. Det er også fundamentalt for «tracing» – sporing – som har utviklet seg som en teknikk for å følge kunnskapen etter hvert som den utfolder seg og sprer seg.

Å forstå kunnskap som poetisk innebærer å la språk og materialer være både forankret og flytende. Når man har å gjøre med poetisk kunnskap, kan man lære av det Trinh T. Minh Ha kaller «speaking nearby».4] Dette er en form for tale som krever kontinuerlig lytting, som motstår språkets tendens til det lineære, og i stedet retter oppmerksomheten mot språkets materialitet og ustabilitet, som både er unnvikende og presise. Det er en type tale hvor teksturene i det valgte språket – enten det er lyd, bilde eller ord – blir mer enn representasjoner av verden; de skaper snarere sine egne verdener:

​​​In other words, a speaking that does not objectify, does not point to an object as if it is distant from the speaking subject or absent from the speaking place. A speaking that reflects on itself and can come very close to a subject without, however, seizing or claiming it. A speaking in brief, whose closures are only moments of transition opening up to other possible moments of transition — these are forms of indirectness well understood by anyone in tune with poetic language.[5]

Slike overganger og spredninger av kunnskap er sentrale for vår forståelse av «tracing» som en måte å forsøke å holde fast ved mening på ved å la den skifte og bevege seg fremover. Generativ – snarere enn bare alternativ – «tracing» er et møte som peker uten å gripe, og som aktiverer de vitenskapelige og poetiske læringsrommene som en slags glød eller resonans, hvor man kan bevege seg mellom sanselig fordypning og den reflekterende distansen til representasjon. Det er nødvendigvis et rom for sårbarhet, en berøringsavstand der intimitet fortsatt er mulig. Arbeidet, praksisene og prosessene som utfolder og samler seg her, åpner for både kritisk tenkning og kritisk handling – engasjementer hvor vi alle blir «tracers»: på tvers, med, nær.

 

[1] John Law, After Method: Mess in Social Science, (London: Taylor & Francis Group, 2004), p. 87.
[2] Ibid.
[3] bell hooks, Teaching to Transgress, (New York: Routledge, 1994).
[4] Nancy N. Chen, ‘Speaking Nearby: A conversation with Trinh T. Minh-Ha’, Visual Anthropology Review, 8.1 (1992), pp. 82–91.
[5] Ibid. p. 87.