1
For å kunne gå en verden i møte, der vold, menneskerettighetsbrudd og klimaendringer har blitt presserende og uløselig sammenvevde utfordringer, må vi tre ut av fortidens opptråkkede stier og søke nye veier. Vi må åpne for et mangfold av perspektiver og kunnskaper, og frigjøre oss fra den ensrettingen moderniteten har fremmet, og som fortsatt preger institusjoner, deres språk og samtaler. Her blir meningsfulle samtaler avgjørende – samtaler som springer ut av kunstneriske og livsbundne praksiser, forankret i ulike steder og verdenssyn. Slike praksiser kan bryte ned fastlåste pedagogiske mønstre og motvirke utviskingen av forskjeller, samtidig som de åpner for perspektiver som fremmer læring gjennom engasjement og kritisk tenkning. Dette er nødvendig om vi vil åpne for andre mulige fremtider. Å dyrke en følelse av naboskap – selv på avstand – og å utvikle samarbeid preget av empati og gjensidighet, kan gi nye måter å se og være i verden på.

På mine gjentatte besøk til Bergen har jeg møtt mange mennesker og institusjoner som har vært med på å forme ideene til årets Assembly. På avstand kan denne havnebyen fremstå som et sted av fjorder og isbreer, langt fra det varme, halvtørre New Delhi som er mitt hjem. Likevel bærer den i seg spørsmål om fremtiden som angår oss alle, og som har hatt betydning for mitt eget perspektiv, mine prosjekter og min kunstneriske praksis. Her smelter historiene om gamle handelsruter sammen med nye bølger av innvandring og skiftende identiteter – en tilstand også kjent på det indiske subkontinentet og mange andre steder. Globale spørsmål om klimarettferdighet og omstridte kunnskapssystemer er levende her. Ledende forskningsmiljøer undersøker alt fra smeltende arktisk is og erosjon i postglasiale landskap til usikkerhet rundt Golfstrømmen og konsekvensene av gruvedrift på havbunnen for mer-enn-menneskelige økosystemer. Samiske kunstnere, aktivister og kunnskapsbærere viderefører og styrker sine urgamle og levende praksiser som grunnlag for sin verdensskaping. Slik blir Bergen et mikrokosmos av en verden i bevegelse.

Jeg har hatt mange innsiktsfulle samtaler, blant annet med filosofen Arne Johan Vetlesen, som reflekterer over grensene for det mer-enn-menneskelige, og vitenskapsmannen Eoghan Reeves, som regelmessig drar ned i havet på 4000 meters dyp for å teste metalliske gasser. Utvekslinger med lokale kunstnere og akademikere, samt samarbeid med institusjoner som Bjerknessenteret for klimaforskning, har avdekket underliggende uro, bekymring og utfordinger. Gjennom å lede et Cross Course sammen med Katarina Dorothea Isaksen — en samisk kunstner, forfatter og aktivist — fikk jeg innblikk i den tradisjonelle samiske sangformen joiking. Kurset vårt ble holdt i lyttegammen Jiennoghoatthi, et kunstverk dedikert til lytting i fjellene i Bergen, initiert av kunstner Elin Már Øyen Vister i samarbeid med den samiske kunstneren og arkitekten Joar Nango. Joiken fremkaller heller enn å beskrive, og for meg antyder dette en måte å være på som også er en måte å vite på – noe som resonnerer med tradisjonell indisk filosofi.

I dag står vi overfor grusomheter mot mennesker, og omfattende undertrykkelse av ytringsfrihet og borgerrettigheter. Det helt avgjørende å bryte ut av denne lange voldsspiralen. Jeg tror at det å skape nye forbindelser, overskride etablerte læringsmetoder og praktisere dyp lytting kan åpne nye dører. Denne veien er imidlertid vanskelig og kompleks, og reiser spørsmål som: Hvordan kan vi virkelig lytte til dem som lever i en annen virkelighet enn vår? Hvordan kan vi lære med det mer-enn-menneskelige? Hvilke perspektiver må fortsatt komme til uttrykk? Hvordan kan vi skape dialog, både lokalt og globalt, mellom praksiser som, til tross for tilsynelatende ulikheter, faktisk har mye til felles? Kan vi bygge felles grunn i kjærlighet, empati og kulturell toleranse, som næring for at ulike måter å leve og skape på kan blomstre?


2
Planene for på tvert, med, nær springer ut av møter mellom ulike utøvere og praksiser, med mål om å skape erfaringer av noe som spirer frem. De rommer samling av arkiver over undertrykkelse sett gjennom kaste-, skeive- og feministiske perspektiver, samtaler om kulturelle og politiske bånd til jordbruk gjennom ideer om land, frø, redskaper og arbeid, lytting til mer-enn-menneskelige stemmer og fortellinger, deltakelse i hverdagslige lydlandskap fra landsbygden, innsikt i hvordan menneskekropper kommersialiseres gjennom historier om kastesystemer og utvinning av naturressurser; visualisering av mikroorganismer og livet i dyphavet; deltagelse i diskusjoner om urfolks landrettigheter.

Å utvikle Bergen Assembly innebærer å være lydhør for alle disse offentlighetene – og flere til. Kan disse forsamlingene – og det vi samles om i hverdagen – bli til selve Assembly, i om enn i en litt annen form, og på en mer åpen plattform? Disse overveielsene har preget valget av steder for denne utgaven. Blant dem er Nonneseter, et lite kloster fra 1100-tallet og en av de eldste bygningene i sentrum; Stranges Stiftelse, som fungerte som sosialinstitusjon og fattighus for kvinner fra 1609 til 1972; frø biblioteket på Landås bibliotek, som er en del av Bergen Offentlige Bibliotek; og Bar Amundsen, tidligere Terminus Whiskey Bar på Terminus Hotel, oppkalt etter Roald Amundsen, som startet sin siste reise derfra. Vi har spurt oss hvordan disse stedene kan bli rom for gjensidig læring og oversettelse og hvordan de kan fungere som portaler for poetisk kunnskap, nysgjerrighet og innsikt.

Å engasjere seg i verdener som flommer over av flyktige prosesser, uhørte stemmer og hviskninger fra det usette og utelatte, utvider ikke bare vår forståelse av rettferdighet, men gjør det også mulig å se hvordan livsformer er sammenflettet. Det er fragmentene av vers, «ugresset» under prydplantene, hendene som arbeider, de små skapningene i isen, som til sammen utgjør livsveven som blir synlig når vi ser på tvers, med og nært Uten dette fornekter vi selve livet.

Når det er sagt, bør ikke dette reduseres gjennom en sentralisert idé om «inkludering». Tvert imot gir den oss en mulighet til å bli mer bevisste, tolerante og fantasifulle - sammen. Vi må muliggjøre at dette mangfoldet dekoloniserer de dominerende perspektivene og åpner opp ukjente muligheter for felles overlevelse. Dette handler ikke om å forkaste nåtiden eller lengte etter fortiden, men om å omfavne muligheten for forandring – annerledes, men like fullt sammen.

Å endre maktforhold ved å omfavne mangfold kan være begynnelsen på empati og læring, med en ny holdning av ydmykhet og kjærlighet. Kanskje er det så enkelt som å knele ned og legge øret mot bakken, for å oppdage det som allerede finnes her, og som langsomt folder seg ut.

Jeg vil gjerne takke de kuratoriske rådgiverne, Margareta von Oswald og Damian Christinger, samt kuratorassistenten Sukanya Deb.