AgriForum
Acts of Re/Collection
Med bidrag fra Anga Art Collective, Malavika Bhatia, Ankan Dutta, Sanchayan Ghosh, Gram Art Project, Blaise Joseph, Rashmi Kaleka, Shubham Kumar, Maksud Ali Mondal, Ashis Palei, Bhikari Pradhan, Gopa Roy, Sheshadev Sagria, Niroj Satpathy, Umesh S og Gyanwant Yadav.
I regi av FICA (Vidya Shivadas, Annalisa Mansukhani og Stuti Bhavsar)
AgriForum ble etablert i 2021 som et felles rom for kunstnerisk utforskning av temaer knyttet til jord og landbruk. Det begynte som en digital lesesirkel for kunstnere og kollektiver fra hele India, med praksiser som var lokalt forankret i landskap, økologi og fellesskap. Siden har det utviklet seg til et nettverk med kunstnere med fokus på jordbruk som både noe situert og konseptuelt, med en felles utforskning av dets mange materielle uttrykk. I forbindelse med på tvers, med, nær vender AgriForum tilbake til sitt grunnleggende spørsmål: Hvordan kan vi lese og forstå dette feltet på tvers av arbeidsformer, metoder og uttrykksmåter? Prosjektet tar form som et bibliotek, et sted for lesing, samvær og læring gjennom kunstneriske og jordbruksbaserte praksiser. Det består av kunstnerbøker, arbeidsbøker, fortellinger og tankeforsøk samlet på en felles plattform for samarbeid og utforskning.
Under en shamiana (et telt eller tøystykke brukt som ly og samlingssted) skapt av kunstneren Sanchayan Ghosh, møtes ulike praksiser i et rom for kroppslig og nærværende lytting. Dette bygger videre på AgriForums arbeid med å utvikle utstillinger, læringsmoduler og stedsspesifikke undersøkelser rundt både historiske og aktuelle spørsmål knyttet til landbruk og kunst, og skjæringspunktet mellom dem. Ved å bringe sammen ulike fagfelt og arbeidsmåter, åpner AgriForum for nye samtaler og samarbeidsformer. Det fungerer som en fruktbar støttestruktur for eksperimentell læring, deltagelse og nye former for solidaritet.
AgriForum er en plattform drevet av Foundation for Indian Contemporary Art (FICA), som samler kunstnere og kollektiver med lokal forankring fra hele India. Plattformen åpner for ulike tilnærminger, og fremmer kritisk dialog og samarbeid om sosiale, politiske og økologiske sider ved jordbruk. AgriForums arbeid kretser rundt temaer som matsuverenitet, forholdet mellom arter, muligheter for fornyelse og gjenoppbygging, redskapskultur, urfolkskunnskap, motstandsarbeid og utvinningssystemer. Gjennom å dyrke omsorgsøkologier bygger AgriForum forbindelser som utfordrer og utvider hvordan vi forstår jord, frø, røtter og ånd.
AgriForum er støttet av Sher-Gil Sundaram Arts Foundation og Shared Ecologies-programmet, Shyama Foundation.
Ankan Dutta
Uruli
Et sett av dekonstruerte bøker av Ankan Dutta, Uruli sporer historien om en rismølle i Assam gjennom en ikke-lineær fortelling. Laget av jutesekker brukt til å frakte varer og korn, blir materialet den primære bæreren for å undersøke historiene om risproduksjon i Brahmaputra-dalen i Assam, Nordøst-India. Risdyrking har formet mange sosiokulturelle normer i regionen, og Dutta vitner om hvordan en tidligere avhengighet av dhekis (tradisjonelle rismøller) har skiftet som følge av industrialisering, og ført til en drastisk omplassering av arbeidskraft og levebrød. Med utgangspunkt i farens erfaringer fra å arbeide ved en mølle, vever Dutta en fortelling om historiene og erfaringene til dem hvis liv ble berørt av dens nedleggelse. Gjennom tegning, søm og silketrykk merker han den gjenstridige overflaten av jute som svar på dens slitte karakter — frynset og revet opp enkelte steder, stemplet og merket med etiketter andre steder.
Uruli er et assamesisk ord som viser til lyden som kvinner lager ved anledninger som bryllup og festivaler. Denne lyden, et ekko av overlevelse og livsopphold, går igjen gjennom sidene som en påminnelse om de generasjonelle og bærekraftige rytmene i livsgrunnlaget — rytmer som nå er blitt overskygget av industrialiseringens ritualer
Ankan Dutta (f. 1987, Sivasagar, Assam) arbeider for det meste stedsspesifikt, og utforsker skulpturelle former, materialer og motiver som springer ut av de agrariske landskapene i hans nære omgivelser. Gjennom spørsmål om industrialisering og arbeid observerer Dutta nøye hvordan sosioøkonomiske avhengigheter, agro-økologiske sammenhenger og kulturelle ritualer har endret seg over tid. Dutta har en BFA i skulptur fra Government College of Arts and Crafts, Guwahati, Assam, og er mottaker av Emerging Artist Award gitt av Foundation of Indian Contemporary Art (2022). Hans arbeider har vært vist på flere utstillinger, blant annet however the image enters its force remains ved Vadehra Art Gallery (2024); Call to Disorder: Experiments in Practice and Research og Turning: On Field and Work ved Serendipity Arts Festival, Goa (2019 og 2023, henholdsvis); Blurred Perimeter ved Dwijing Festival, Assam (2018); og Kochi-Muziris Students’ Biennale (2016–2017). Han bor og arbeider i Sibsagar, Assam.
Anga Art Collective
kNOw School Exercises
Som et forsøk på å tenke nytt rundt bokformatet — og for å skape et motpunkt til uttømmende former for kunnskapsproduksjon — presenterer Assam-baserte Anga Art Collective to sammenhengende øvelser. De stiller spørsmål som: «Hva betyr det å lese?», «Hvem skaper kunnskap, og hvem har tilgang til den?», og «Hvordan kan lokale økologiske behov være en drivkraft for å revurdere hva bokproduksjon kan være?»
Øvelsene springer ut av en workshop ved Vidya: The Living School i Subahi, Assam, som var del av kollektivets pågående initiativ kNOw School. Prosjektet ble utviklet for å utvide skolens pedagogiske rammer og biblioteksstruktur. Her tok kNOw School utgangspunkt i barnas lekne observasjoner og visuelle forestillinger om landskapet rundt dem. Gjennom kartlegging, arbeid med funnede og naturlige materialer, og utforskning av lokale fortellerformer og prosesser, ble det utviklet et nytt vokabular for landskapet. Samtalene med barna satte søkelys på økologiske fortellinger i vanlige læreplaner — og på alt det som mangler der. Ved å se forbi tradisjonelle og elitistiske bokformater som låser fast kunnskap, oppmuntret Anga Art Collective deltakerne til å tenke nytt om hvilke fortellinger de selv ville dele, og til å reflektere over fellesskap, marginalisering, og betydningen av lokale motiver og håndverkstradisjoner.
Anga Art Collective (grunnlagt 2010, Assam) ble etablert for å engasjere seg kritisk — både visuelt og materielt — med Assams geografiske og sosiale landskap, gjennom kuratering, utstillinger og samarbeid med lokalsamfunn. Gruppen ser på kollektivet som en åpen og stadig voksende prosess, heller enn en lukket sammenslutning, og deler kunnskap på tvers av disipliner mens de samarbeider med landsbyer, akademikere og aktivister i ulike sammenhenger.
De startet kNOw School som et pedagogisk prosjekt i 2020, og etablerte et urfolksbibliotek og samlingssted kalt Granary i Bhalla Village, Assam, i 2022. Kollektivet har mottatt blant annet Art Space Grant fra Afield/Kadist (2024) og Sher-Gil Sundaram Arts Foundation’s Installation Art Grant (2022). De har stilt ut bredt, blant annet på Sharjah-biennalen 16 (2025), Public Art Abu Dhabi Biennale (2023), og i utstillingen Very Small Feelings ved Kiran Nadar Museum of Art, New Delhi (2023).
Ashis Palei
Matti Khiaa (Soil Eaters), 2025
I Ashis Paleis praksis fremstår jord både som et levende og grunnleggende materiale, ladet med politisk historie. Den fremstår som et lagdelt og bærende rom, som samler urfolks erfaringer, forestillinger om fellesskap, og uutslettelige spor av sosioøkonomisk diskriminering.
I Matti Khiaa (Soil Eaters) viderefører Palei disse undersøkelsene gjennom en taktil samling av billedplater og fortellinger, som presenterer en ny (gjen)lesning av kjente kunsthistoriske verk og deres fremstillinger av marginaliserte samfunn. Platene er støpt i leire og trekker på motiver ofte brukt som kaste-markører, og viser til kjente indiske skulpturer som Triumph of Labour av D. P. Roy Chowdhury og The Santhal Family av Ramkinkar Baij. Paleis inngrep inviterer betrakteren til å reflektere over de kroppslige tendensene og språkene i mainstream kunsthistorisk representasjon.
Relieffene er ledsaget av dikt og fortellinger, og danner en presserende og reflekterende «motoverlevering» — nesten som et palimpsest — bygget opp med ord og uttrykk for arbeid, prekære liv, monumentalitet og motstand. Et samlet arkiv av dype rester og spor som lever i samfunnets marginer.
Ashis Palei (f. 1991, Puri, Odisha) utforsker skjæringspunktet mellom identitet, diskriminering og kasteulikheter, og ritualene som opprettholder dem. Han utfordrer disse ritualene gjennom å løfte frem marginaliserte figurer og motiver, uttrykt gjennom malerier, stedsspesifikke installasjoner og skulpturer laget av jord, kumøkk, terrakotta, papirmasse, akvarell, kull, funnede objekter og avfallsmaterialer. Paleis arbeid forankres i jorden som medium, ut fra en overbevisning om at jorden er de marginalisertes identitet.
Han fullførte sin MFA ved College of Art, University of Delhi, og har stilt ut bredt, blant annet som gjestekunstner ved Khoj Peers i New Delhi (2022). Palei har mottatt flere priser, inkludert Emerging Artist Award fra Foundation of Indian Contemporary Art (2024), og India Artist Relief Fund administrert av Museum of Art and Photography, Bengaluru, og 1Shanthiroad Studio (2021). Han bor og arbeider i Orissa.
Bhikari Pradhan
Millet Muscle: Where Migration Meets the Body, 2025
Bhikari Pradhans kunstnerskap er formet av fortellinger om hjem, tilhørighet og identitet, med utgangspunkt i hans hjemstat Odisha. Millet Muscle: Where Migration Meets the Body rommer på sine skjøre sider prøvelsene, håpene, strategiene for å overleve — og fremfor alt drømmene — til migrantarbeidere, kvinner og barn fra regionen.
Pradhan følger livslinjene deres gjennom samtaler, workshops og samlinger, og utforsker de presserende vilkårene som ligger til grunn for reisene deres. Som en stjernehimmel av fortellinger har han møysommelig samlet og håndskrevet historier som speiler ulike kulturelle uttrykk og urfolkskunnskap med røtter i jordbrukspraksiser.
Gjennom syklusene av såing og høsting, myter og fellesskapstro, jordbruksfestivaler og teaterforestillinger, sporer Pradhan hvordan tradisjonene og gestene videreføres og fortolkes — og hvordan deres uunngåelige forvandlinger både uroer og samtidig er nødvendige. Fortellingene vitner om økologiske og sosiale bånd som rakner, om et stadig tettere nett av politisk undertrykkelse, og om klimakrisens truende nærvær. Men de belyser også unike former for fellesskapsånd og samhold.
Bhikari Pradhan (f. 1996, Ganjam, Odisha) arbeider installasjonsbasert, med en praksis som er tett forankret i lokalsamfunn. Han undersøker forholdet mellom lokale arkitekturer, urfolkskulturer og gjenstander knyttet til forflyttede og hjemlige arbeidsliv. Gjennom bruk av kasserte materialer og keramikk reflekterer han over håndverksbasert bygging, musealisering, og hvordan kultur og arv i ferd med å forsvinne kan presenteres og fortolkes.
Pradhan studerte skulptur ved Government College of Art and Crafts, Khallikote, Orissa, og tok sin MFA i skulptur ved Visva Bharati University, Kala Bhavana, Santiniketan, Vest-Bengal. Han har mottatt flere priser og stipender, blant annet Emerging Artist Award fra Foundation of Indian Contemporary Art (2024) og ART ICHOL Sculpture Fellowship (2024–2025). Pradhan har stilt ut internasjonalt og hatt residensopphold ved Utsha Foundation for Contemporary Art i Orissa (2025) og Niv Art Centre i New Delhi (2024). Han er i dag basert i Orissa.
Blaise Joseph
Puzha Ozhukatte (Let the River Flow), 2025
Puzha Ozhukatte (Let the River Flow) er både et vitnesbyrd og en fortelling — en installasjon av Blaise Joseph, basert på hans mangeårige arbeid med Vempuzha-elven i Kerala, langs breddene av hvilken han tilbrakte barndommen. Verket består av et maleri, to kunstnerbøker, intervjureferater og lydopptak, og kartlegger et sirkulært forhold til elven — både omsorg og forsømmelse.
Vitnesbyrdene i prosjektet rommer ulike liv, etterliv og minner knyttet til elven; stedet Vempuzha trer frem som en sentral akse i Josephs praksis, der han kartlegger lokalsamfunnets demografi, deres avhengighet av elvens økologi, og deres sosiale og kulturelle lagdelinger.
Installasjonen synliggjør hvordan industrialiseringen har påvirket miljøet rundt — ikke minst gjennom de eroderende elvebreddene. Joseph følger også de drastiske endringene i jordbruket på stedet: fra mangfoldige avlinger til monokulturplantasjer, og den uregulerte utvinningen av sand og jord.
I Bergen fremkalles elven gjennom jordprøver og pigmenter fra jord, som inviterer betrakteren til å berøre, sanse og stille spørsmål som: «Hvis vannet ikke er utenfor oss — hvor blir elven av?»; «Hvor bærer vi den — i minnene våre, i kroppene våre, i relasjonene til hverandre?»; og «Hvis en elv kunne huske det vi har gjort — og fortsetter å gjøre — hvor ville vi da plassere tørsten vår, livene våre?»
Blaise Joseph (f. 1976, Kerala) er kunstner og kunstpedagog basert i Kerala. Hans veggmalerier og malerier tar opp sosioøkonomiske, politiske og miljømessige spørsmål, særlig slik de knytter seg til elver i ulike deler av India, og til historiene om grasrotbevegelser som Narmada Bachao Andolan og Kandankali Samaram. Joseph har skapt veggmalerier i lokalsamfunn i byer som Kolkata, Delhi, Bangalore og Patna, og han arbeider bredt med kunstprosjekter i marginaliserte samfunn.
Han har en BFA i skulptur fra Maharaja Sayajirao University of Baroda og en MA i filosofi fra Loyola College, Madras University, Chennai. Siden 2018 har han vært programleder og kurator for Art Room Project ved Kochi-Muziris-biennalen. Han var resident fellow ved Civitella Ranieri Foundation i Italia (2024), og hans arbeid har vært vist i utstillinger som Very Small Feelings ved Kiran Nadar Museum of Art, New Delhi (2023), Lokame Tharavadu i Kerala (2021), og på Dhaka Art Summit (2023).
Gopa Roy
Tool Workspace, 2025
For Gopa Roy er papir en sterk metafor for jord — med alle dens spor, rester og de historiene som spirer frem fra den. Som bærer av historie, og gjennom de ulike formene det kan ta, åpner papiret for rike muligheter til utveksling og samarbeid. Disse lagene og forbindelsene danner nettverk nesten som et palimpsest, noe som står sentralt i Roys praksis.
Ved å sende håndlaget papir rundt blant deltakerne i AgriForum inviterte Roy dem til å bidra med ideer, objekter og perspektiver knyttet til verktøyet — forstått både som fysisk redskap og sosial aktør. Med utgangspunkt i disse bidragene skapte hun en bok som setter verktøyet i sentrum som en måte å leve med jorden på.
Denne undersøkelsen gjennom «verktøyboken» ble videreført under hennes gjestekunstneropphold ved Gästeatelier Krone i Sveits, der hun utvidet de overførende mulighetene i papir- og bokproduksjon på tvers av språklige og kulturelle forskjeller. I Bergen presenterer Roy en samling av sine materielle, funksjonelle og narrative utforskninger i form av Tool Workspace — et forsøk på å samle nye forståelser av verktøyet som et levende, stadig foranderlig utgangspunkt i det agrariske landskapet.
Gopa Roy (f. 1990, Tripura) arbeider med installasjoner, skulpturer og tegninger som undersøker forholdet mellom hukommelse, arbeid og materialitet. Hun observerer de teksturelle manifestasjonene av jord på ulike steder og bruker dem i arbeidet for å revurdere jorden som metafor.
Inspirert av jordbrukskultur, lokalt liv og håndverkstradisjoner i hjembyen Tripura i Nordøst-India, utforsker hun også migrasjonshistorier og flerkulturelle identiteter langs grensen mellom India og Bangladesh. Roy har en Bachelor of Visual Arts i maleri fra Government College of Art and Craft, Agartala, Tripura, og en MFA i maleri fra Kala Bhavana, Visva-Bharati University, Santiniketan, Vest-Bengal.
Hennes separatutstilling Existence åpnet ved Triveni Art Gallery, New Delhi, i 2021, og hun har deltatt i gruppeutstillinger som The scars you can’t see ved Doare Studio, Tripura (2023), RICE EATERS 101 | N.E. ved Emami Art, Kolkata (2021), A-PART: Stories of Lands and Lines ved Akar Prakar Contemporary, Delhi (2019), og Lines That Divide, Lands That Remember ved Forum Schlossplatz, Sveits (2025).
Gram Art Project
Eaten Cotton (A love story, a cookbook)
Eaten Cotton (A love story, a cookbook) er en bok utviklet av Gram Art Project, utformet kollektivt og med mange bidragsytere. Den ble skapt i Paradsinga i Madhya Pradesh, og er et eksperiment i copyleft-publisering — en modell der leserne inviteres til å bruke, endre og distribuere innholdet fritt, på samme måte som et frø, så lenge alt som avledes av det er bundet av de samme betingelsene.
Boken bærer i seg selve frøet til en fortelling — og er i realiteten fortellingen om et frø. Den er dedikert til alle som lever sammen med det, alle som bærer det, og til dem som lar seg bære av det.
Blant bokas skapere finner vi Gram Art Project, Beejpatra og Cotton Stainers, alle i Paradsinga. Teksten er skrevet av Mukta Patil, og boka ble produsert med støtte fra New Natures: A Terrible Beauty is Born, en gruppeutstilling organisert av Goethe-Institut/Max Mueller Bhavan, Mumbai, kuratert av Ravi Agarwal, samt Shared Ecologies-programmet til Shyama Foundation i Delhi. Grafikk og illustrasjoner er bidratt av AlagAngle Design Co (ADC) og Vinit Ghate.
Gram Art Project (grunnlagt 2013, Paradsinga, Madhya Pradesh) består av kunstnere, bønder, jordbruksarbeidere, unge frivillige og kvinner — mennesker med ulike identiteter, forbundet gjennom liv og arbeid i og rundt landsbyen Paradsinga i Sausar Tehsil, Chhindwara-distriktet, Madhya Pradesh. Gruppen driver jordbruk på 16 mål land, med arbeid rettet mot jord- og vannbevaring og en frøbank, samtidig som de bearbeider avlingene sine til miljøvennlige produkter og kunstverk som adresserer bevisst forbruk.
Gjennom performancer, tekster, bøker og andre interaktive kunstverk oversetter de sine historier til former som setter fokus på bærekraftige, utnyttelsesfrie levemåter, og de legger vekt på kollektive beslutninger og byttesystemer. I Paradsinga søker de å bygge en delt bevissthet i hverdagen, forankret i selvstendighet og et kontinuerlig arbeid med å holde åpent et rom for mangfold innenfor livets intrikate og skjøre nettverk — en omsorgsbasert tilnærming som omfatter både mennesker og mer-enn-menneskelige vesener.
Gyanwant Yadav
Tools of Yamuna Landscape: Changing from Green to Barren, 2025
Gjennom streker og kartografiske gester undersøker Gyanwant Yadav de skiftende teksturene i jordbrukslandskapet, og sporer de sosiale, kulturelle og økologiske understrømmene i sitt arbeid med Gangesslettene i Delhi og Uttar Pradesh. Hans performance Tools of Yamuna Landscape: Changing from Green to Barren reflekterer over situasjonen til migrantbøndene langs Yamuna-elven i Delhi, der fruktbar jord gradvis blir overtatt av fabrikker og mer og mer preges av uttørket, skrukkete jord.
Her blir taktile og smertefulle handlinger — å merke kroppen med jord, vikle seg inn i planterester, bære vekten av steinete leire — til sørgegester, som om å klamre seg til et landskap i ferd med å miste sitt håp. Yadavs leting etter en tapt økologi fortsetter ved et nærliggende teglverk, på toppen av en to meter høy jordhaug — et opprinnelig minnesmerke over landets høyde, nå uthult, erodert og oppslukt av teglverk og kommersielle jordbruksøkonomier.
I performancen blir minnene fra stedet gravd frem, og haugen merkes, viskes ut og merkes på nytt. Yadavs poetiske og kroppslige undersøkelse reflekterer over sammenfiltringen mellom jord som kropp og kroppen som redskap.
Gyanwant Yadav (f. 1992, Pratapgarh, Uttar Pradesh) arbeider innen maleri, performance, video og installasjon, og undersøker hvordan rurale landskap og praksiser endrer seg. Med utgangspunkt i sine agrariske røtter og landsbylivet i Uttar Pradesh retter han oppmerksomheten mot jordbrukets skiftende teksturer — miljøene og økologiene — og hvordan urbanisering påvirker landsbylivet. Inspirert av overflatene på landsbyenes vegger utforsker han elementer fra jordbrukslandskapet, dets innbyggere og sporene de etterlater.
Yadav studerte ved Delhi College of Art og har mottatt flere priser og stipend, blant annet Inlaks Fine Art Award (2023), Arthshila X Khoj Artists Residency (2022) og Khoj Peers (2022). Han har stilt ut bredt, blant annet i IMAGINARIUM 2.0 ved Emami Art, Kolkata (2025); Seven Villages: A Tale Untold ved Kiran Nadar Museum of Art, New Delhi (2024); og Call to Disorder: Experiments in Practice and Research og Turning: On Field and Work ved Serendipity Arts Festival, Goa (2019 og 2023). Han bor og arbeider i New Delhi.
Maksud Ali Mondal
fading poems and the light, 2025
Et arbeid fra prosjektet ‘Synthesized Forest’, 2024
Med utgangspunkt i nøye observasjoner av små organismer og systemer reflekterer Maksud Ali Mondal over menneskets dilemma: å forstå og sameksistere med andre livsformer. Hans bidrag til AgriForum — en kombinasjon av bok og objekt — utforsker materialiteten og de skapende mulighetene i klorofyll, det grunnleggende fotosyntetiske pigmentet. Verket inviterer til en sanselig utforskning av planters lysfølsomhet, og av verdiene vi tilskriver enkelte arter fremfor andre.
Boken fading poems and the light benytter den alternative og bærekraftige fotografiske prosessen anthotype, der plantebaserte pigmenter brukes til å registrere oversette planter i Amsterdam og i hagen ved Rijksakademie. Når bladprøver og klorofyllflekker blir levende dokumenter, speiler de tilhørende diktene og notatene naturens forgjengelighet og de sosio-politiske dimensjonene i plantelivet.
Mondals laboratoriepregede tilnærming til boken utvides i utstillingsrommet gjennom en serie glasskrukker fra prosjektet Synthesized Forest. Hver krukke inneholder rått klorofyll ekstrahert fra ulike planter. Klorofyll blir ofte kalt «plantenes blod» og fungerer som et biologisk system som speiler koaguleringen i menneskelig blod. Hvert prøveeksemplar reagerer på sin egen måte, og skifter form, farge og tekstur under LED-lys — noe som understreker stoffets vitalitet og individualitet. Når pigmentet klumper seg eller råtner over tid, peker krukkene på materialets levende natur og naturens uunngåelige sykluser av nedbrytning.
Maksud Ali Mondal (f. 1993, Bankura, Vest-Bengal) arbeider med skulptur, installasjon og fotografi, og undersøker hvordan vi forstår oss selv i relasjon til hverandre — og til andre arter, organismer og sivilisasjoner. Hans arbeid tematiserer mikrobiell forurensning som en samtalende form, basert på observasjoner av vekst, transformasjon og nedbrytning av organisk materiale.
Mondal fullførte sin BFA og MFA ved Kala Bhavan, Visva-Bharati, Santiniketan. Han har mottatt en pris fra vitenskapsmuseet Micropia i Amsterdam (2024), samt internasjonal pris ved Kochi-Muziris Students’ Biennale (2019) og Inlaks Fine Art Award (2021). Han har stilt ut blant annet Critical Zones ved Indian Museum, Kolkata (2023), Turning: On Field and Work ved Serendipity Arts Festival, Goa (2023), og Artissima Art Fair, Italia (2021). Mondal er for tiden i residens ved Rijksakademie Van Beeldende Kunsten i Amsterdam.
Malavika Bhatia
Becoming With, 2025
Becoming With er en kortstokk med interaktive kort, utformet for å aktiveres gjennom sitt doble uttrykk: Den ene siden introduserer en «queer» organisme eller et fenomen, mens den andre siden gir et sansebasert forslag til en kroppslig respons — det kan være skriving, bevegelse, lyd, eller rett og slett oppmerksomhet.
Prosjektet er forankret i skeiv økologisk tenkning. Forfatteren, sanker og soppentusiast Malavika Bhatia (basert i Delhi), avviser forestillingen om at mer-enn-menneskelige livsformer skal forstås som fremmede, misforståtte, groteske eller spektakulære. I stedet spør hun: Hva skjer når vi slutter å se på «queer» natur — og begynner å leve med den?
Vesenene i denne kortstokken — sopper, amfibier, sjødyr, parasittiske planter og atmosfæriske fenomener — er ikke metaforer, men med-respondenter til våre liv og vår eksistens. Gjennom ritual, repetisjon, refleksjon og lek fremmer Becoming With ideen om relasjon som praksis: en måte å ære flytende identiteter og porøse grenser mellom det vi forstår og det vi ikke forstår, mellom de mange livsformer vi allerede er, og de vi ennå kan vokse inn i.
Malavika Bhatia (f. 1993, Delhi). «MycoDyke» er hennes sopp-alterego — en selvlært mykolog, sanker og tverrfaglig kunstner som arbeider i skjæringspunktet mellom økologi, skeiv kultur og alternative fremtider. Hennes praksis kombinerer historiefortelling, tradisjonell økologisk kunnskap og vitenskapsformidling for å undersøke temaer som fremmedgjøring, forflytning og transformasjon — sett gjennom menneske-sopp-relasjoner.
Arbeidene hennes utspiller seg i rom preget av forfall og nedbrytning, prosesser hun ser ikke som endepunkter, men som vitale steder for regenerasjon og muligheter. Som India Program Lead for Fungi Foundation leder hun etnografisk soppforskning i samarbeid med urfolkssamfunn. Hun har arrangert opplevelser, turer og workshops for institusjoner som Science Gallery Bengaluru, Kiran Nadar Museum of Art og Serendipity Arts Festival, og hun har stilt ut på Gender Bender (2024) og The Listening Biennial (2025).
Hun har også bidratt til Current Conservation, Atlas Obscura og The Mushroom Project, samt til ulike kunstnerbøker og fanziner.
Niroj Satpathy
My modest village, 2025
My modest village er et prosessorientert verk i blandede medier der Niroj Satpathy reflekterer over de usagte historiene til en liten landsby i Odisha. Ved å veve sammen materiale, minner og spor konstruerer han rom der det synlige og usynlige møtes — der poetiske former gir plass til politiske innsikter.
Han arbeider med håndvevd gress lagt i lag med Fuller’s earth (en leiretype), og fremkaller teksturer fra landsbylivet: landskapene, rytmene og de skjøre økologiene. Tørket gress, blomster og blader rammer inn komposisjonene og fungerer som et filter for håndtegnede scener av fordrivelse, bondeselvmord, kastevold og den vedvarende utbyttingen av jord.
En tilhørende kunstnerbok vitner om de ujevne historiene om forsømmelse, motstand og overlevelse som ligger i disse materialene. Resultatet er både en fremstilling av landsbylivet og en konfrontasjon med dets vedvarende marginalisering.
I kjernen av verket ligger diktet Chhota Mora Gaonti (My Little Village) av den odiaspråklige poeten Sachidananda Rautray — et dikt som lenge har formet Satpathys forståelse av rural skjønnhet og tilhørighet. Men nostalgien her er aldri naiv: Satpathy lytter oppmerksomt til jordens stille hvisken, til hva den husker, og til hva de ødelagte fragmentene fortsatt bærer. I disse skjøre lagene finnes både glede og sorg, motstandskraft og tap — sannheter som ikke alltid er synlige, men likevel dypt merkbare.
Niroj Satpathy (f. 1986, Jajpur, Odisha) arbeider med tegning, maleri og installasjon, ofte basert på en intens utforskning av materialer definert som avfall, og deres transformative og uttrykksfulle kvaliteter. Hans fem år som nattevakt ved MCD Solid Waste Management Department i Delhi (2013–2018) ga ham førstehåndserfaring med avfall som en linse å lese byen gjennom.
Satpathy er utdannet ved BK Art College og Utkal University of Culture, Orissa. Han har deltatt på ulike leirer og residensopphold, og skapt offentlige kunstprosjekter for blant andre Bakul Foundation, One Drop Foundation og Sarai CSDS. Hans separatutstilling Dhalav ble vist på Anant Art Gallery, Noida, i 2023. Han har også deltatt i gruppeutstillinger som Turning: On Field and Work ved Serendipity Arts Festival, Goa (2023), og Hangar for the Passerby ved Kiran Nadar Museum of Art, New Delhi (2017).
Han bor og arbeider i New Delhi, der atelieret hans ofte fungerer som en offentlig møteplass med samlinger, performancer og diskusjoner.
Rashmi Kaleka
Deemak, 2023 and 2025
Tegneserien Deemak vokste frem fra de flyktige sporene i Rashmi Kalekas arbeid på hennes urbane permakultur-gård, Farm8, i New Delhi. Med utgangspunkt i nærstudier av den lokale termitten Heterotermes — som er hjemmehørende i Aravalli-området der gården ligger — blir insektene både motiv og medskapere.
Resultatet er et visuelt uttrykk som springer ut av et av gårdens mange strategier for å engasjere seg med det ikke-menneskelige. Termittkolonienes slyngende stier og pulserende bevegelser blir gjengitt på en varsom, spekulativ og tidkrevende måte over et kart over Farm8. På denne måten utfordrer Kaleka de urbane kartografiske impulsene som søker å gjøre natur til territorium gjennom utryddelse.
Disse kartene — sanselige og i stadig forvandling — bygger på hennes dype observasjon av termittenes stille erobring, der hun ser i deres bevegelser en lokal form for kolonisering som bekrefter de skjulte økologiene av tilhørighet. Kaleka retter oppmerksomheten mot termittenes oversette arbeid: deres evne til å bryte ned tonnevis av biomasse og resirkulere næringsstoffer i skogen — en funksjon som krever respekt og forståelse.
Ved å registrere disse bevegelsene peker Deemak på Farm8s større mål: å «habitatere» (skape et felles habitat for) en romlig enhet mellom arter over og under bakken — og å forestille seg sameksistens basert på relasjon fremfor kontroll.
Rashmi Kaleka (f. 1957, Nairobi) er kunstner og urban bonde. Hennes praksis bygger på observasjoner og forståelse av naturen gjennom lyd, visuelle uttrykk og mønstre av bosetting og vekst på tvers av arter. Arbeidet hennes er nært knyttet til lyd, en interesse som går tilbake til barndommen i Kenya, der rytmen og intonasjonen i swahili, punjabi og besteforeldrenes stammespråk preget hennes bevissthet.
Hun studerer og praktiserer permakultur og er grunnlegger av Farm8 — et flerfunksjonelt rom som fungerer både som urban gård, kjøkken og møtested for diskusjon og læring.
Kaleka har stilt ut bredt, blant annet ved Ishara Art Foundation, Dubai (2024), Helsinki City Art Museum (2012), ARKEN Museum of Modern Art, København (2012), Museum of Contemporary Art, Taipei (2011), og Kulturhuset, Stockholm (2011). Hun bor og arbeider i New Delhi.
Sanchayan Ghosh
The Landscape Shamiana, 2025
The Landscape Shamiana bygger videre på Sanchayan Ghoshs langvarige utforskning av romskaping og arkitekturer for samling. En shamiana er et skyggende, fleksibelt og midlertidig telt brukt til å arrangere begivenheter i tropiske landskap. Her blir det en vibrerende struktur som holder prosjektene, møtene og biblioteksintervensjonene i utstillingen sammen.
Ghosh kontekstualiserer shamianaen som et romlig speil av jorden — oppspent mellom himmel og jord som et dialogisk og forvandlende rom. Med utgangspunkt i en rektangulær form og klassiske tradisjoner for å nærme seg natur gjennom geometri, dekonstruerer shamianaen disse rammene for å fremkalle ulike kulturelle og geografiske møter med landskapet.
Over teltduken er ord hentet fra agrariske sammenhenger, samlet gjennom ulike faser av AgriForum og nå utvidet av Ghosh. Disse ordene, skrevet på forskjellige indiske språk og i oversettelser, fremstiller jorden som et verb — og fremhever dens mange aspekter og praksiser som møter med redskaper, metoder og naturfenomener.
Som et midlertidig sted for kulturmøter rommer The Landscape Shamiana mange minner og relasjoner, og inviterer til samtaler om ulike forståelser og realiteter av landskap. I rammen av across, with, nearby fungerer den som et sted for hvile og dialog, og definerer jorden som praksis, materiale, kropp og erindring.
Sanchayan Ghosh (f. 1970, Kolkata) arbeider stedsspesifikt, og hans praksis inkluderer omfattende arbeid med romdesign for eksperimentelt og samtidsorientert teater. Han henter inspirasjon fra fellesskapsritualer og pedagogisk praksis i Santiniketan, samt erfaringer fra workshops med teaterpraktikeren Badal Sarkar, kjent for «Third Theatre».
Ghosh arbeider også med pedagogikk, gjennom workshops basert på kollektive, interaktive og deltakende prosesser for arbeid og læring. På denne måten skaper han tverrfaglige kryssinger som opprettholder en kritisk dialog om jord, arbeid og landskapsendringer.
Han tok sin MFA ved Kala Bhavan, Santiniketan, i 1997 og jobber i dag som førsteamanuensis ved Institutt for maleri samme sted. Han har deltatt i en rekke utstillinger og prosjekter, blant annet Bengal Biennale (2024), Turning: On Field and Work ved Serendipity Arts Festival, Goa (2023), Under the Mango Tree på documenta 14 (2017), og Kochi-Muziris Biennale (2012).
Sheshadev Sagria
A Being Between Wood, Bone and Soil, 2025
Moving Between Soil and Clod, 2025
Med utgangspunkt i samspillet mellom kropp og redskap i et jordbrukslandskap dokumenterer Sheshadev Sagria verktøyene og gjenstandene brukt av lavkastearbeidere — hvordan de etterligner arbeidernes lemmer og bevegelser, og setter spor i kroppen.
Kunstnerboken A Being Between Wood, Bone and Soil dissekerer kroppen gjennom annoterte litografier, overlagt med ekspressive akvareller og tresnitt på tekstil. Boken fokuserer på kroppens hybride tilstand som redskap, og sporer gester og bevegelser, samtidig som den retter et kritisk blikk mot sykdom og deformasjon som ofte påføres arbeidende kropper gjennom graving, pløying og bryting av jordklumper. Sagrias dokumentariske tilnærming trekker på det objektive språket fra medisinsk illustrasjon, men snur det på hodet gjennom et subalternt og økologisk blikk.
Denne linjen av undersøkelser fortsetter i Moving Between Soil and Clod, en bærbar protese laget av tre og lær — materialer som tradisjonelt brukes i redskapsproduksjon. Med tekstur og form som minner om jordklumper, fremstår den forlengede armen som en kroppsliggjøring av jorden selv, med dens opprinnelige ånd og styrke. Gjennom Sagrias valg av materialer blir armen-som-redskap en refleksjon over den slitende kroppen og dens performativitet.
Ved å trekke linjer mellom ord, lemmer, redskaper, helse, økosystem og bevegelse pakker Sagria systematisk ut de ideologiene og kunnskapssystemene som former dem.
Sheshadev Sagria (f. 1996, Balangir, Odisha) arbeider innen grafikk, skulptur og multimediale installasjoner, og undersøker kompleksiteten i kastehierarkier, arbeidsdynamikker og møtepunktene mellom medisinsk og historisk kunnskap. Med et empirisk og lokalt blikk, basert på kunnskap fra landsbyen hans i Orissa, utfordrer han etablerte rammer og presenterer alternative virkeligheter for marginaliserte kropper og deres isolerte situasjoner i avsidesliggende områder.
Sagria har en BFA i grafikk fra Government College of Art & Crafts, Khallikote, Orissa, og en MFA i grafikk fra Maharaja Sayajirao University of Baroda. Han har mottatt flere priser, blant annet Prince Claus Fund SEED Award (2024) og Inlaks Fine Art Award (2023). Han har deltatt i en rekke utstillinger, inkludert Sustaina 2 ved STIR Art Gallery, New Delhi (2025), Imaginarium 3.0 ved Emami Art, Kolkata (2023), Pushing Print ved Artbuzz Studio, New Delhi (2019), og Kochi-Muziris Students’ Biennale (2017). Han er basert i Orissa.
Shubham Kumar
Suddenly and slowly I existed forever-II, 2022
Fragile Beauty, 2025
I maleriserien Suddenly and Slowly I Existed Forever-II undersøker Shubham Kumar den sosio-politiske utslettelsen av forskjell og mangfold, med utgangspunkt i Oryza rufipogon — en robust, vill risvariant som finnes mange steder i India. Med følsomme penselstrøk dokumenterer han dens spredte tilstedeværelse på jordene, der uskarpe overganger speiler hvordan bønder med vilje ødelegger planten. Arten settes i sentrum i et tilhørende bilde, hvor den — gjennom strategier hentet fra realisme og reportasje — fremstår som en viktig genetisk ressurs, avgjørende for bevaring av biologisk mangfold.
I kunstnerboken Fragile Beauty utvikler Kumar en form for «motoverlevering» der han skildrer florikulturenes (blomsterdyrkernes) utfordringer og jordens sårbarhet. Strukturen er episodisk, og fortellingen utfolder seg gjennom dialog. På håndmalte oppslag møtes ulike virkeligheter i bilder, historier og samtaler. En stille indre dialog oppstår om markedets prissetting av blomster, produksjonssykluser og bruk av gjødsel — satt i sammenheng med refleksjonene til en blomsterdyrker i Baroda. Gjennom dette følger Kumar blomsterkulturens estetiske, rituelle og festlige dimensjoner, samtidig som han forankrer dem i de sosio-politiske kreftene og økologiske pressene som former dagens jordbruk.
Shubham Kumar (f. 1995, Gaya, Bihar) utforsker jordbrukspolitikk, arealbruk, bygging og regional vold i Murera og Gaya i Bihar. Han benytter bilder, ideer og skapninger fra sitt hjemsted som metaforer for å forstå de komplekse ideologiske fortellingene som har blitt pålagt regionen. Arbeidet hans problematiserer dokumentarbildet gjennom parafiksjoner, maleri, billedoverføring og installasjon.
Kumar studerte maleri ved Maharaja Sayajirao University of Baroda. Han har mottatt flere priser, inkludert Tacita Dean Award (2022), og hatt residensopphold ved Khoj Peers (2021) og Sher-Gil Sundaram Arts Foundation (2019). Hans separatutstilling Ghare, Khet, Dera åpnet ved Latitude 28, New Delhi, i 2022. Han har også deltatt i flere gruppeutstillinger, blant annet Kodachrome Memories ved Modern Art Gallery, New Delhi (2024), Inscapes ved Bikaner House, New Delhi (2023), og Kochi-Muziris Students’ Biennale (2021).
Han bor og arbeider i Vadodara, Gujarat.
Umesh Singh
अकुराईल देह वोला लोग जे काल्ह ख़ातिर बिया लेके घूमात बा
(People with sprouted bodies carrying seeds for tomorrow), 2025
Former hentet fra jordbruksfeltet — skulpturelle, flytende og tilpasningsdyktige — tar form i Umesh Singhs praksis som refleksjoner over motstand, protest, jordbruk, stemme, synlighet og nødvendigheten av kollektiv handling. Hans taktile arbeid med jord, leire, tre, tekst og bilde blir en måte å tenke både romlig og historisk på, samtidig som det henter frem urfolkstradisjoner, utdøende praksiser og kroppslige former for erindring i samspill med jorden.
I People with sprouted bodies carrying seeds for tomorrow trekker Singh på urfolkskunnskap fra Bhojpur-regionen i Bihar, og gjenskaper tradisjonelle handlinger for å samle, lagre og huske. Han vender seg til kothila — en lokal struktur brukt til å oppbevare både tørre korn og fersk avling — og gjør den til en generativ form. I hans hender blir kothila et kar for kulturell kontinuitet, overlevelse og tilpasning, formet av — og til tjeneste for — fellesskapets forhold til jord og arbeid.
Her utvides den skulpturelle formen til også å bli et konsept: en refleksjon over hva det vil si å romme, å bevare og å holde fast. Ved å sette til side ornament og pynt løfter Singh frem beholderen ikke som et passivt kar, men som et kritisk sted for oppbevaring — av minner, livsgrunnlag, sorg og motstand. Beholderen blir et aktivt arkiv, bærende både på det som samles inn, det som beskyttes og det som føres videre.
Umesh Singh (f. 1992, Bhojpur, Bihar) er kunstner, forsker, aktivist og hjemmehørende i Bihar. Hans arbeid undersøker dialogen mellom agrariske metaforer og de faktiske sosio-politiske og religiøse hierarkiene i Bhojpur. Gjennom grafikk, performance, fotografi, poesi og stedsspesifikke installasjoner laget av organiske funnede materialer og redskaper artikulerer han jordbrukslivets kamp i relasjon til utdanning, jordbrukspolitikk og miljøspørsmål.
Singh studerte maleri ved Banaras Hindu University og grafikk ved SN School of Arts and Communication, University of Hyderabad. Han har mottatt flere priser og hatt residensopphold, blant annet Tata Trust International Award ved Kochi-Muziris Students’ Biennale (2019) og Arthshila X Khoj Artists Residency (2022). Han har deltatt i gruppeutstillinger som India Art Fair (2025), Broken Foot, Unfolding Inequalities (online, med Artists United Collective, 2020), og Call to Disorder ved Serendipity Arts Festival, Goa (2019).
Hva skjer?
Ingen planlagte arrangement
Se hele programmet
-
Bergen Kunsthall
Rasmus Meyers allé 5
5015 BergenTirsdag–onsdag: 11.00–17.00
Torsdag: 11.00–20.00
Fredag–søndag: 11.00–17.00
