Susan Philipsz
Slow Fresh Fount, 2021

Når hun trer inn i silokamrene ved Bergen Arkitekthøgskole, lar Susan Philipsz stemmen runge gjennom rommet for å utforske akustikken. «Det er en instinktiv reaksjon,» sier hun. «Ved å projisere stemmen min inn i et rom måler jeg rommet — gjennom resonans og ekko kan jeg fastslå volumet, størrelsen, og dybden i rommet.» En måling som utføres på denne måten, med ens egen stemme snarere enn med det metriske system, kan sees på som en form for poetisk kunnskap.

Susan Philipsz’ syvkanals lydinstallasjon Slow Fresh Fount ble første gang vist ved Konrad Fischer Galerie i Berlin. Tittelen er hentet fra et dikt av Ben Jonson fra 1600-tallet, der den mytiske Ekho sørger over Narkissos’ død og ber omgivelsene om å sørge med henne. Med utgangspunkt i en musikalsk tolkning av Jonsons dikt som en firestemmig madrigal (et musikkstykke for flere stemmer), har Philipsz spilt inn hver stemme separat — sopran, alt, tenor og bass — og abstrahert tonene slik at lytteren ikke bare hører melodiske fragmenter, men også den rene resonansen de frembringer.

Enkelttoner og deler av melodier klinger gjennom BAS’ betongsiloer og forvandler det tidligere industrielle rommet til et rom for der besøkende kan lytte og reflektere sammen. Om prosjektet ved BAS sier Philipsz: «Ved Bergen Arkitekthøgskole håper jeg å utnytte arkitekturens akustikk til å skape en omsluttende lydinstallasjon som hjelper oss å forestille oss et annet rom utover her og nå.» Slow Fresh Fount inviterer lytterne til å senke tempoet, fininnstille sansene og oppleve bygningen ikke bare som en fysisk struktur, men som en resonant medspiller.